23 apr
Jakten på den brune sjela
Med skrekkblandet fryd har jeg tatt på meg oppgaven å skrive en artikkel med overskriften Jakten på den brune sjela. – Jeg, som ikke er særlig interessert i sport engang. Jeg har ikke vært på fotballkamp siden 1984… Allikevel er det noe der, innerst inne, en slags lengsel kanskje, tilbake til barndomens felleskap og kameratskap. Jeg kjenner en nysgjerrighet. Hva er den brune sjela? Er det rett og slett det samme som å være MIF supporter? Å heie på Mjøndalen? Eller er det noe mer? Har jeg en brun sjel? Jeg legger ut på jakt.
Jakten starter på Mifhuset, finner jeg den brune sjela her?
Da jeg står foran dørene inn til det stolte klubbhuset jeg ikke har besøkt på 25 år så kjenner jeg en uro komme over meg. Jeg blir rett og slett overveldet av minner. Her har jeg vært mange ganger, og her har jeg opplevd mye! Min idrettskarriere var nok særdeles kort og ikke preget av mange ærefulle øyeblikk. Jeg skoret kun ett mål i min karriere, det var med kneet og må vel betegnes som flaks. Noen stor bandyspiller var jeg heller ikke, jeg svingte igrunn kun anstendig til en side og læret på innsiden av skøytene ble slitt. Men jeg husker kammeratskapet og fellesskapet i laget.
Så, hvorfor blir jeg så urolig når jeg står her? Kanskje det kommer av sceneskrekk, altså bandet Sceneskrekk, Min første opptreden på en scene. Vi spilte jo her, og jeg var utrolig nervøs! Vi fikk slippe til her i sportens høyborg, enda så oppviglerske og utenfor vi følte oss. Vi ble inkludert.
Da jeg kommer inn dørene på Mifhuset finner jeg ingen jeg gjenkjenner som MIF-patrioter. På veggen henger det en minneplakett over medlemmer av Mjøndalen idrettsforening som falt for sitt land i krigen 1940 – 1945.
Kanskje er det noe her? Noe som handler om historie og identitet. Noe om å kjempe for sine farger og om å stå sammen om noe, både de som kjemper ute på banen og de som heier fra tribunen? Er spillerene på en måte soldater som kjemper på vegne av oss alle i et slags symbolsk slag der ute på gressmatta?
Marit Hval Olsen:
Den brune sjela, det er vel å ha MIF så langt inn i hjertet som det går ann, å brenne for foreningen, og oppføre seg som folk og være en god ambassadør for klubben”
Mif ble etablert i 1910 og det har alltid vært fotballen som har vært viktigst, en idrett med sine røtter i arbeiderbevegelsen som alltid har stått sterkt i bygda. Spillerne ble rekruttert fra fabrikkene langs elva. Kanskje den brune sjela har tatt med seg noe av arbeiderbevegelsens fokus på solidaritet, rettferdighet og samhold? Lagidrett handler om laget og om felles seiere og nederlag.
Jeg går ut igjen og rusler bort mot stadion, minnene strømmer på. Jeg husker kvartfinalen i 1983 Da MIF tapte mot Moss pga. århundrets dommertabbe. Jeg var en den av den illsinte mobben som samlet seg foran inngangen til garderobene i Mifhuset med et unisont krav om å få utlevert dommeren Frank “Skandale” Skadahl. Til min store forferdelse kom min far Odd Mihle(daværende formann i MIF) ut på terrassen og manet folkemengden til besinnelse. Det må ha hatt en viss virkning for “mobben” oppløste seg etterhvert uten at noe alvorlig hadde skjedd.
Det var bare det brune hjertet som var i harnisk. Den brune sjela handler også om sterke følelser, om loialitet og engasjement.
Jan Inge Bjørklund:
“Jeg husker kvartfinalen i ´83 som det var i går: Det plaget meg i flere år etterpå…Ballen var jo ute, langt ute!”
Jeg går videre, bort på Nedre Eiker stadion. På toppen av den nybygde tribunen står det: Lagånd, innsats og kameratskap må alltid gå foran… Dette er et sitat fra Einar “Gubbe” Andersen, kanskje den største MIF spilleren noensinne. Han var en legende, en samlende kraft som med vidd og humor satte standarden for generasjonene som fulgte. Det gode humøret må vel være med i den brune sjela.
På stadion er det en gjeng unger i sving med lærkula, det vrimler igrunn av unger overalt rundt her, noen løper langs veien med treningsbagen over skuldra og en gjeng står å prater utenfor Mjøndalshallen. Det slår meg hvor mange tusen timer som blir lagt ned av frivillige for å holde hele dette enorme maskineriet i gang! Uten frivillighet, dugnad og ildsjeler hadde det ikke vært mye brun sjel igjen. Kanskje det er det som er den brune sjela, det å løfte andre og å bidra til felles opplevelser?
Tom Andersen:
“Den brune sjela hander om å legge til rette for at alle skal få en mulighet til å delta. Det gjelder ikke bare idretten men alle som står på i lokalsamfunnet for å gi barn og unge en mulighet for opplevelse og mestring”
Jeg setter kursen mot Mjøndalen sentrum. Dette er hjemstedet mitt, det er her jeg kommer fra – jeg er Mjøndøling. Den brune sjela handler vel også om noe mer en idrett? Det handler om å høre til et sted, om oppvekst og røtter, om venner og gode naboer. Kanskje handler den brune sjela om stoltheten vi føler for en liten stasjonsby langs ei stor elv. Stoltheten over ei dialekt som noen mener er stygg. Gleden over det gamle kulturlandskapet, den frodige naturen og fantastiske, flammende solnedganger over Eikerdalen. Solnedganger vi alle har sett samtidig, men fra forskjellige ståsteder.
Geir Opdahl:
“Den brune sjela er jo en vanvittig stolthet over Mjøndalen som sted, fotballaget betyr jo mye, lokalpatriotisme, stolthet over stedet, dialekta, stedet og naturen. Uansett hva man gjør så ligger Eikerbygda i hjertet”
Jeg håper og tror den brune sjela er raus og inkluderende, at det er plass for alle. Den brune fargen får man jo ved å blande alle regnbuens farger…
21 feb
Kvinnelige stemmer – en prosjektskisse
Mange kvinnelige stemmer som har preget vår tid. Sterke kvinner har hevet sin røst og krevd sin rett. Sin rett til å bli hørt, til å bli sett og til å få medbestemmelse. Språket har vært brekkstangen som har åpnet dørene til maktens korridorer. Flammende agitasjon, retoriske taler, litterære mesterverk og ikke minst poesien med sin unike evne til å treffe hjertet med presisjon.
Kvinnenes inntog i politikken, samfunnet og i næringslivets toppsjikt har endret vår oppfattning av oss selv og hva som er de grunnleggende verdier i samfunnet. Et samfunn med sterke feminine verdier og perspektiver. Dagens offentlige arenaer er preget av sterke kvinner med en tydelig stemme.
”Kvinnelige stemmer” er et prosjekt som utforsker språket som åpnet dørene for kvinnen – poetiske stemmer – kvinnelige stemmer med en kraft som bar langt inn i maktens korridorer.
Problemstillinger:
- Hva kjennetegner det språket som har løftet kvinnesaken?
- Hvilke stemmer har hatt avgjørende betydning for feminismen?
- Hvilke rolle har poesien hatt i kvinnefrigjøringen?
- Hva preger dagens kvinnelige stemmer?
Mål:
- Skape en utstilling som belyser språket og poesiens rolle i kvinnekampen i hundre år.
- Vekke begistring og nysgjerrighet hos publikum
- Hylle kvinnelige stemmer som har preget kvinnekampen.
Form:
Utstillingen vil gjøres i form av temabaserte banner som illustreres av kunstner og avistegner Karl Gundersen. Utstillingen skal være enkelt flyttbar med tanke på turne på skoler, instutisjoner mm. Det er et mål at utstillingen skal ut på turne etter visningen på Portåsen.
Organisasjon og ledelse:
Prosjekteier er Stiftelsen Portåsen. Arbeidet ledes av daglig leder Jon Mihle som har det faglige og økonomiske ansvaret. Ressurspersjoner med ulik kompetanse hentes inn etter behov.
Prosjektet Kvinnelige stemmer føyer seg inn i rekken av prosjekter som til sammen skal virkeliggjøre de grunnleggende visjoner for Portåsen. Vi håper våre samarbeidspartnere gjennkjenner de ideelle og samfunnsnyttige ambisjoner som ligger til grunn for vårt arbeid.
24 jun
Rettstegninger fra 22. juli rettsaken
Denne saken har dominert den Norske offentligheten i snart et år nå. Noen er nok møkk lei hele saken og ser frem til at det skal ta slutt, men for andre så er dette et drama som er nært og viktig. En ting er sikkert; dette angår oss alle og er den mest betydelige saken i Norge siden 2 verdenskrig.
Da Portåsen fikk mulighet til å stille ut tegninger fra 22. juli rettsaken måtte vi tenke oss godt om. Skulle vi gi denne gale mannen mer oppmerksomhet? Vil det virke støtende på publikum? Bringer dette noe vesentlig til publikum?
Vi har valgt å stille ut tegningene. Og vi har valgt å gjøre det på den gamle utedoen. Her må publikum velge å gå inn og de som ikke vil kan bli ute. Tegningen viser Norges oppgjør med galskapen. Og her er noe av kjernen, det er kommet en god ting ut av dette marerittet: Norge har taklet traumet med en forbløffende verdihet.
For Portåsen er det også interesant å viser en kunstners blikk på saken. her er kunstneren Karl Gundersens tekst til utstillingen:
22 juli rettsaken
9 rettstegninger fra sakens 3 første dager mot Anders Behring Breivik, for Aftenposten.
Denne regntunge dagen for snart ett år siden, tikket nyhetene inn om den ene redselen etter den andre. Jeg var på leir med barna, som heldigvis hadde søkt tilflukt for bygene på en hytte med slektninger annet sted. Langt fra rykter og engstelse. Jeg skjøv andre ting til side og fulgte saken tett den dagen, og de påfølgende uker. Inntil jeg så at dette ikke hadde noe med meg å gjøre personlig, men mer som en borger av en nasjon.
Handlingene, og ord fra Breiviks manifest, ga til kjenne alt dette jeg har søkt meg vekk fra. Dette snevre og tenkte som ønsker å la seg manifestere, helst på bekostning av det levende og varierte, som livet gjerne består av. Et absolutt og statisk, men hult verdensbilde, som tærer på det dynamiske og magiske ved en utvikling mot noe annet. Så for meg ble Anders Behring Breivik sitt vesen og hans handlinger et siste symbol på det verden er i ferd med å legge bak seg, i det den går inn i en ny tid hvor det som er sant og ekte får være et styrende prinsipp. Derfor var det ikke så vanskelig å sette seg ned i Oslo Tingrett for å skildre rettsprosessen tegnerisk. Spesielt ikke når jeg har tiltro til det norske rettssystem, og trygt kunne legge dette fra meg der. Men jeg hadde som journalist en jobb å gjøre, som mine kollegaer, for å bringe rettsprosessen ut til folket. For det er der 22 juli startet, og det er der den skal avsluttes.
Den gamle utedoen på Portåsen er derfor godt egnet som visningssted. Betrakteren kan legge ting fra seg og lukke døren, til fordel for alt dette andre. Noen trenger lenger tid enn andre, mens noen aldri kommer til å åpne døren.
Kunsthåndverker, billedkunstner og avistegner
Karl Gundersen
21 jun
Som ringer i vann
En stadig større del av økonomien knyttes til varer og tjenester som skal gi opplevelse og skape identitet. I denne utviklingen er kulturnæringene sentrale. Design, kunst og kultur, underholdning og opplevelsesindustri er blitt viktige deler av økonomien, både i Norge og internasjonalt. Allerede i dag utgjør kulturnæringene en viktig del av norsk økonomi. En utredning som Østlandsforskning har gjort for Nærings- og handelsdepartementet (ØFRapport nr.: 10/2004), viser at kulturnæringer står for omtrent 3,5 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt og at de skaper verdier for 33,6 milliarder kroner brutto per år. Det beregnede bruttoproduktet for kulturnæringene er over dobbelt så høyt som for jordbruk og skogbruk og over tre ganger så høyt som for fi ske, fangst og fiskerioppdrett. Kulturnæringene sysselsetter rundt 76 000 personer i Norge.
Portåsen sin virksomhet plasserer seg midt i denne økonomien med en virsomhet i skjæringen kultur, næring og opplevelse.
En viktig egenskap ved kulturnæringene er at de ofte er attraktive for unge mennesker og at bedriftene gjennomgående er svært innovative. Det er unge mennesker som representerer fremtidens næringsliv og som skal legge grunnlaget for fremtidig velferd. Det finnes mange gode eksempler fra hele landet på hvordan kultur og opplevelser brukes aktivt i arbeidet med å utvikle spennende og attraktive steder. Ved å satse på en næringsutvikling som også er basert på kultur, opplevelse og fritid så vil dette være med på å gi identitet og attraktivitet til et sted. Slik kulturbasert næring gjør at stedet blir interessant som bosted og vil kunne skape et sted der en har lyst å bo, jobbe eller besøke.
En transformasjon av Portåsen til et utadvent og levende sted basert på kulturnæring har gitt Mjøndalen et løft som betyr noe.
