Utgangspunktet er en en erfaring: Tanker og ideer finner sin form gjennom språket. Språket er veien mellom anelse og erkjennelse. Ideene får sin form idet noe jeg har på hjertet tar form som ord. Gjennom språket oppdager jeg meg selv og mine meninger.
Ofte opplever jeg at nye ideer starter som en anelse eller fornemelse. Jeg har ofte store problemer med å formulere det jeg tenker, men gjennom dialog og samtale eller gjennom å skrive kommer jeg i berøring med noe. Da kommer ordene, først ustrukturert og fragmentert, men så finner de sin form. Tekstene og ordene kommer til liv og skaper mening. Det er her ide og innsikt oppstår.
Ifølge Sapir-Whorf-hypotesen finnes det et systematisk forhold mellom det språket en snakker, og hvordan en person både forstår verden og relaterer seg til den. Eller med andre ord; språk former tanker og tankemåter. Språk er ikke bare ord, det er vinduene vi ser verden gjennom og er med på å skape vår måte å tenke på.
Jeg opplever at erkjennelsen tar form i prosessen med å forme ordene. Ofte kan veien til ordene være både lang og tung, likevel vil de gjentatte forsøkene på å finne de rette ordene lede meg mot en forståelse. I gyldne øyeblikk kan teksten finne sin egen vei og forlate den fornemmelsen jeg hadde begynt med, det kan bli noe mer enn jeg håpet på.
Når skrivingen er en form for oppdagelsesreise, blir skriveferdighetene viktige. Å kunne slippe løs kreativiteten betinger at du behersker språket, at språket blir en skattekiste du kan høste av og ikke en begrensning. Vi må beherske skrivekunsten så godt at vi kan slippe den løs uten å miste den. Først da blir språket er veien mellom anelse og erkjennelse.
Ferdighetsnivået i skrivingen bestemmer ikke bare hva som kan fortelles, men også hva som kan tenkes og forstås. Evnen til å erkjenne en innsikt henger nøye sammen med evnen til å la innsikten komme til uttrykk.
Det språket man uttrykker seg gjennom viser hvem man er. Meningsfull kommunikasjon er ikke mulig hvis man ikke kan sette ord på egne erfaringer
Språk er også et møte mellom den som snakker og den som hører på, eller den som skriver og den som leser. Vi møtes akkurat nå, akkurat her, idet jeg skriver og du leser.
I en god tekst er det mulig å ane også det som ikke er skrevet eksplisitt. Da kreves leserens deltakelse og knapphet åpner for leserens deltakelse. Leseren må gjennom teksten og søke etter det jeg forsøker å si. Meningen befinner seg ikke i teksten, men i møtet med den. En tekst uten åpning for tolkning stenger for intuisjonen og forbindelsen til det som ikke blir sagt. Dette gjelder både for den som skriver og den som leser
Kunsten er å bruke ord med potensial til å åpne, heller enn begreper som låser meningen. Det er ikke bare viktig med presisjon i språket, men også dybde. Det er her poesien trer frem med en særegen evne til å beskrive det som ikke kan sies. I poesien er fornemmelsen av det som ligger bak ofte viktigere en det faktisk står på papiret. Det er mellom linjene og i leserens asossiasjoner at kunsten oppstår.
Meningen i teksten fremtrer i berøring med det usagte. Ved å ta vare på den intuitive berøringen med det usagte, kan språket virke som en bro mellom anelse og erkjennelse både for den som skriver og den som leser.
“Denne artikkelen ble til i forsøk på å definere hvorfor vårt arbeid på Portåsen har betydning. Disse betraktningene er også med på å danne et bakteppe for våre ambisjoner om å utvikle Portåsen til en lyrisk tankesmie, et arnested for nye tanker og ideer. Jeg søker også å begrunne vårt poetiske entrepenørskap og oppfordre til dialog, debatt og meninger.”
